Ekstremisme: Ungdom, politikk og utenforskap

De siste tjue årene har en rekke land, opplevd økt terror og politisk ekstremisme. I miljøene der ideer og holdningerbak slike hendelser utvikles, kan utenforskap og manglende psykososial støtte være en av flere sentrale deler av radikaliseringsprosessen.

DARE – Dialogue about Radicalisation and Equality

Liknende utviklingstrekk finner vi også igjen i flere ulike land, og dette danner bakgrunnen for det EU-finansierte forskningsprosjektet DARE – Dialogue about Radicalisation and Equality. Hovedformålet i DARE har vært å forstå og belyse hva som ligger bak både islamistisk ekstremisme og høyreekstreme miljø. Forskere fra 13 land deltok, og det er særlig dette arbeidet som danner grunnlaget for denne artikkelen.

Politiske krenkelser

Det er særlig tre forhold som kan være motiverende drivere i radikaliseringsprosesser. De kan hver for seg ha en mer eller mindre selvstendig rolle, og de kan også inngå i et samspill med hverandre.

Det første er hva vi kan kalle politiske "fakta"’, i form av krenkelser.

For unge muslimer gjelder krenkelsene opplevelsen av rasisme, diskriminering, stigmatisering og negativitet på skole, arbeidsplass, i relasjon til politiet, samt kriger og invasjoner der muslimer blir drept, forfulgt og dårlig behandlet av stater og aktører på "verdensscenen"’ – som i invasjonen av Afghanistan, Israels okkupasjon av Palestina og forfølgelsen av Rohingyaer i Burma. Unge muslimer, mange fra europeiske land, øynet et håp om at det såkalte kalifatet, IS, skulle realisere sosial rettferdighet og bli et godt eksempel til etterfølgelse ved å innføre den ideelle islamske staten. I stedet endte det opp med å bli et av de mest grufulle terror-regimene verden har sett.

Når det samtidig vokser fram ekstremistiske miljøer som åpent erklærer at de ønsker å ta over makta i de vestlige landene, blir frykten for terror og ekstremisme lett generalisert til å gjelde islam og muslimer i en overordnet forstand.

For de høyreorienterte er krenkelsene knyttet til det som oppfattes som fremmede innvandrergrupper, der holdninger, verdier, væremåter og religiøs praksis som virker fremmed for den nasjonale identiteten, oppleves som truende. Særlig nærværet av islam og muslimske miljøer oppleves som noe fremmed i nasjonalstatene som har tatt dem imot.

Også i Norge har grufulle hendelser utspilt seg der titalls unge mennesker er blitt drept, og drapsforsøk mot muslimer samlet i bønn er blitt gjennomført av ekstremister som representerer ytterpunktene i disse strømningene. Her sees innvandring som et truende uttrykk for en tendens der landets opprinnelige innbyggere er i ferd med å skiftes ut.

Påvirkning fra internett

Det andre elementet som går igjen i radikaliseringsprosessene er påvirkningen fra internett. Både i de høyreekstreme miljøene og blant ekstremistiske muslimer trekkes internett fram som en sentral arena for kontakt med ‘lærere’, autoriteter og miljøer som trekker unge folk i ekstremistisk retning. På nettsteder som 4 chan, 8 chan og liknende har terrorister på høyresida nærmest annonsert konkrete drap og terrorhandlinger, mens konspirasjonsteorier i de mest irrasjonelle variantene florerer.

Under Syriakrigen kunne IS’ krigshandlinger, henrettelser og deres ekstreme ideologi følges nærmest dag for dag i forseggjort propaganda særlig utformet for å appellere til ungdom. Med avansert teknologi, og ekstreme budskap blir disse ‘rommene’ på Internett en helt sentral faktor i ekstremismens store medielandskap.

Utenforskap og radikalisering

Det siste området, som vi i denne sammenhengen er særlig interessert i, er den rollen utenforskap og sosiale og psykologiske problemer spiller i radikaliseringsprosessene. Her er tre eksempler:

Arne 26 år

Arne er 26 år. Opplevde mye ustabilitet, skilsmisse og sosial uro i hjemmet under oppveksten. Han følte seg tilsidesatt, fikk psykiske problemer som utviklet seg til flere diagnoser. Orka ikke skolen, droppa ut og ble uføretrygda som 18-åring. Mye ensom. Bifil. Hadde negative opplevelser med unge med innvandrerbakgrunn p.g.a. sin legning, og problemer med et asylmottak i nærmiljøet. Han sklei ut i kriminalitet, og fikk to år i fengsel for tyveri, vinning og trusler. Ingen besøkte ham da han satt inne. Mer ensomhet. Få venner. Tok etter hvert kontakt med høyreradikale miljøer på nettet. Da jeg traff ham, var han fascinert av Den Nordiske motstandsbevegelsen, som er erklærte nynazister. Han prøvde å vinne innpass. Men for Arne var det særlig fellesskapet han var ute etter, og i mindre grad ideologien. Etter å ha hatt en del kontakt, lykkes han likevel ikke med å bli medlem, og gir opp. Kanskje har det sammenheng med kjæresten han fant og flyttet sammen med?

Nadia 32 år

Nadia er muslim på 32 år med bakgrunn fra Midtøsten. Hun forteller om Ahmed, en venn hun fikk da de sammen med flere andre deltok på et jobbsøkerkurs hos NAV. Ahmed ble snart gift, fikk barn og virket lykkelig og fornøyd med livet. Men noe endret seg. Han ble skilt. Nadia forteller at han gikk inn i en depresjon. Han begynte å oppsøke noen folk i moskeen som hadde ekstremistiske sympatier. Han var arbeidsløs, måtte betale barnebidrag, og hadde dårlig økonomi. Flytta inn i et lite rom hvor han delte toalett med flere titalls andre. «Etter det så jeg ham ikke. Han bare forsvant», sier Nadia. «Men plutselig, når jeg leser avisa ser jeg et bilde av ham. Han hadde utført et terrorangrep i Irak. Det var slik jeg fant ut om det. Selvmordsbombing!» forteller Nadia.

Hassan 25 år

Hassan er 25 år og har bakgrunn fra Nord-Afrika. Han har en god jobb, ressurssterk familie og ser seg som svært religiøs, og er også sterkt engasjert i politikk. Han fulgte lenge med på internett talene til imamen Anwar Awlaki, som først hadde rollen som en brobygger mellom Islam og vesten, men som senere ble Al Qaeda’s fremste ideolog. Senere ble både Awlaki og hans sønn drept av USA i et droneangrep. Hassan befinner seg i et miljø der flere har reist til Syria for å delta i kampen mot Assad, hvor hele seks av hans venner døde. Han var selv på nippet til å dra. Men så, når han diskuterer situasjonen med en god venn og barndomskamerat som han stoler på skjer det noe: «Han gav meg det vi kaller nasiha, som på arabisk betyr å komme og rettlede en annen. Hadde han ikke fått meg til å forstå at denne type tankegang er helt feil så kunne jeg selv reist til Syria. Fordi jeg ble blendet av den frykten og det raseriet jeg hadde for disse undertrykkelsene. (…) Ja, jeg ble radikalisert på den måten at jeg ble provosert av å se så mange muslimer som blir drept urettferdig.»

Et komplekst samspill mellom ulike forhold

I forløpene til ekstremistiske posisjoner kan elementer som har lite eller ingenting å gjøre med ideologi eller politikk, ha viktige roller. Når det gjelder Nadias venn, har vi ikke flere detaljer om hvordan han utviklet seg til å bli selvmordsbomber. Vi vet heller ikke om, eller hvordan, ideologi, opplevelsen av urettferdighet og politiske prosesser til slutt inngikk i sampsill med hans personlige problemer. Likevel, og også slik Nadia ser det, virker det som at personlige problemer, depresjon og vanskeligheter med å finne en akseptabel måte å tjene til livets opphold, har vært viktige impulser for hans vei mot ekstremisme og dens mest ekstreme avslutning: å bli en selvmordsbomber.

Arne, på sin side, hadde en lang rekke med problemer i oppveksten, inkludert psykiatriske diagnoser. Han største problem var kanskje likevel ensomhet.

Hassan, derimot, hadde ingen spesielle problemer i livet sitt, bortsett fra at han var sterkt engasjert i å bekjempe det han så som urettferdighet, særlig rettet mot islam og muslimer. Dette kan vi kalle en form for politisert utenforskap. Likevel, i hans tilfelle blir særlig viktigheten av tillit og en god rådgiver en helt sentral hendelse som får ham til å snu!

Betydningen av gode hjelpere

Å peke klart og presist på hvilke forhold som gir retning til folks handlinger er vanskelig. Men fra DARE- prosjektet har vi mange eksempler på rollen gode hjelpere kan ha.

Noen trenger konkret hjelp med å få arbeid, bolig og en bedre livssituasjon. For andre kan behovet for en eller annen form for fellesskap og medmenneskelighet være avjørende. Bare det å vise interesse og invitere til kontakt og dialog kan være til stor hjelp.

Har du tillit, kan du også gi gode råd. For radikaliserte unge mennesker som ser verden i svart-hvitt, kan nettopp dialog, kontakt og troverdige råd fra folk man stoler på være det som skal til, for å åpne opp for alternative og mer realistiske syn på en selv og verden rundt.

Det kan være fristende for samfunnet å ungå å ta opp de reelle problemene som radikale eller endog ekstremistiske unge folk er opptatt av, ved kun å skylde på psykologiske diagnoser og personlige problemer. I noen tilfeller spiller dette en vesentlig rolle. Men for mange andre, er det snarere et forsøk på å endre verden til noe bedre – om enn på groteske og fullstendig feilslåtte måter – som er drivkraften. Det er lett å glemme.