Skolens usynlige hånd på ungdommens psykiske helse

En helhetlig tilnærming til psykisk helse bygger på forståelsen av at elevenes psykiske helse formes gjennom et samspill mellom flere faktorer. Jeg har de siste årene forsket på hvordan forskjellige aspekter av skolemiljøet, sosial støtte, emosjonelle vansker og skolestress påvirker elevenes psykiske helse. Målet er å styrke helsefremmende arbeid i skolen.

Som akademiker er jobben min å nyansere myter og fordommer om psykisk helse, spesielt til barn og unge. Livet er ikke for pyser. Det består av mange ting vi ikke kan skjerme oss fra.

Det er vel og bra at psykisk helse er satt på dagsordenen i skolen, men det vi kanskje glemmer er at den psykiske helsen vår også består av en fysisk helse og en sosial helse (Huber, 2011). Psykisk helse er ikke noe som bare foregår inni hodet vårt uavhengig av kroppen og de rundt oss. Psykisk helse er både en individuell opplevelse, og noe som utvikles i samspill med omgivelsene. Psykisk helse angår alle, og det er viktig å få frem at det ikke bare er snakk om forebygging av sykdom og ansvar for å utvikle mest mulig positive helsevaner, og en best mulig helse.

I skolesammenheng er det viktig å snakke om vitaliteten til elevene. Å skape overskudd og robusthet til å møte både små og store utfordringer. Det handler om å bygge en solid grunnmur for god psykisk helse, der trivsel, fellesskap og mestring er viktige elementer. En sterk vitalitet holder oss friske.

Den overveldende ungdomstiden

Ungdomstiden er en velkjent fase fylt med nye erfaringer, utfordringer og forventninger, der press og krav kan oppleves som overveldende. Idealer og frihet har sin pris, og dagens ungdommer føler dette i hverdagen. De står midt i kravene om prestasjon og selvrealisering, samtidig som de strever med grunnleggende spørsmål om hvem de er, og hvordan de passer inn. Sosial støtte kan være en avgjørende faktor i å håndtere dette.

På de tyngre dagene er det viktig at ungdom kan lene seg på hverandre uten at det hele sykeliggjøres. Ungdom trenger å få lov til å være sårbare med hverandre og hjelpe hverandre med å tåle livets utfordringer. For livet leves her og nå, både med gode og dårlige dager.

Funn fra doktogradsprosjeket mitt viser blant annet at individuelle faktorer, naturlig nok, er det som har sterkest sammenheng med emosjonelle vansker og skolestress. Men også at miljøet i klassen og skolen fungerer som en kontekst som kan forsterke eller redusere elevenes opplevelser.

Det er viktig å være klar over at de kollektive egenskapene i en elevgruppe, slik som sosioøkonomisk bakgrunn, kulturell sammensetning og normer i klassen kan påvirke dynamikken i en elevgruppe på måter som enten forsterker eller reduserer psykiske vansker, blant annet gjennom prosesser som sosial smitte eller mood contagion, der følelser og stemninger sprer seg mellom individer i en gruppe (Røsand & Johansen, 2024).

Gode vennskap beskytter

Funnene viser at sosial støtte fra jevnaldrende er den sterkeste beskyttende faktoren mot emosjonelle vansker, spesielt for jenter, selv om sosial støtte fra lærere og foreldre også er viktig (Røsand & Johansen, 2024). I klasser med et mestringsorientert læringsmiljø, og fokus på samarbeid og læring fremfor prestasjonsorientert målstruktur, rapporterte elevene lavere nivåer av skolestress (Johansen & Røsand, 2024).

Gjennom kvalitative intervjuer fant vi også at mange elever søker støtte hos venner som en mestringsstrategi for å håndtere skolestress (Røsand & Komstén, 2024). Elevene fremhever videre at sosial støtte fra venner, lærere og familie er avgjørende for å håndtere livets utfordringer, både i hverdagen, og i fremtiden. Flere elever pekte på hvor viktig det er å ha gode relasjoner og støtte hverandre. De ønsket også mer undervisning om hvordan man er en god venn og hvordan opprettholder sterke sosiale bånd, noe som viser at sosial støtte er en sentral del av elevenes psykiske helse i skolen.

Paradokset i skolen

Kan vi virkelig forvente at skolen fremmer psykisk helse når den samtidig er en av de største kildene til stress? Vi forventer at skolen skal være mer enn en kunnskapsformidler – den skal være et minisamfunn der barn og unge får utvikle seg sosialt og emosjonelt, et sted hvor de møter venner og lærere som støtter dem. I praksis ser vi at skolen, med sitt prestasjonspress, har blitt en av ungdommens største kilder til stress og uhelse. Spørsmålet er: hvordan havnet vi her? Skolen er formet av krefter langt utenfor klasserommet – samfunnstrender, utdanningspolitiske prioriteringer og et stadig sterkere fokus på effektivitet og målbare resultater.

Vi vet allerede hva som skaper trygge skolemiljøer der ungdom føler seg sett og støttet. Og kanskje aller mest lærerene selv. Likevel blir fokuset ofte på prestasjonsfremmende tiltak, flere prøver, og ambisiøse reformer som skal gi «fremtidsrettet utdanning.» Og så klør vi oss i hodet når ungdommene rapporterer om økt skolestress og uhelse. Som om fremtiden kommer til å være så fantastisk hvis vi bare klarer å få presset ut enda litt mer produktivitet fra den neste generasjonen.

Vi lever i et av verdens mest privilegerte land, men paradoksalt nok viser forskning en sammenheng mellom økt materiell velstand og redusert livskvalitet (Jessen, 2022). Det er et kjent fenomen at økt velstand ofte fører til økte materielle behov og en opplevelse av å ikke være tilfreds (Campbell et al., 2021). Vi har hoppet til toppen av Maslows pyramide og fortapt oss i jakten på selvrealisering.

Kanskje vi heller skal fokusere på det grunnleggende, på å gi ungdommen vår et sterkt fundament – et sted der de opplever tilhørighet, sosial støtte og gode klassemiljøer.

Kanskje vi skal bremse litt på prestasjonskarusellen og minne oss selv på at det å være menneske handler om mer enn å prestere – det handler om å være en del av noe større, å høre til et fellesskap. For mange er i ferd med å falle av. Overraskende nok lurer vi fortsatt på hvorfor.